_edited.png)
Miraflores, der regnskogen lyttet til de unge
Å nå fram dit nesten ingen når
Det finnes områder som Colombia navngir på kartene, men sjelden besøker i praksis. Miraflores er et av dem: 12 779 kvadratkilometer med regnskog i Amazonas i den sørøstlige delen av Guaviare – mer enn en fjerdedel av hele departementet – bebodd av bare 7 085 personer som bor spredt med en tetthet lavere enn i et boligtun. Hundre og femti kilometer fra delstatshovedstaden San José del Guaviare rommer Miraflores en stor del av en historie landet foretrekker å ikke se på: den institusjonelle svikten som merkes på hver eneste sti, den territorielle konflikten mellom væpnede utbrytergrupper og rekrutteringen som truer barn og ungdom som en hverdagslig skygge. Der, hvor mer enn fjorten urfolksreservater (resguardos indígenas) – blant dem cubeo, tucano, desano, wanano, curripaco og carijona – lever side om side med småbruker- og afrocolombianske samfunn i et mangfold staten knapt har navn for, besluttet kirken å komme på en annen måte: ikke med løfter, men med nærvær.
En kommisjon, et formål, et navn som også er en retning
I lys av de oppblussende væpnede konfliktene og tidlige varsler om trusler mot sosiale ledere og rekruttering av mindreårige, tok Den katolske kirke initiativ til å opprette Kommisjonen for sosial dialog, humanitært arbeid og forsoning (Comisión de Diálogo Social, Humanitaria y de Reconciliación) i Guaviare. Dette forumet samordner Bispedømmet San José del Guaviare, FICONPAZ og Pastoral Social for å opprettholde humanitære dialogkanaler i et område der det nesten ikke finnes andre.
Under navnet Veier til fred og utvikling (Trayectorias de Paz y Desarrollo) satte dette FICONPAZ-prosjektet seg som mål å utvikle bærekraftig lokal kapasitet for fredsbygging. En av de tre hovedsatsingene – ved siden av sosial dialog og territorielt minne – rettes håpefullt mot ungdommen: å forhindre rekruttering ved å bygge, stein for stein, noe så grunnleggende og akutt som en livsplan. Den 26. August 2026 tok denne satsingen en konkret form i møtet med 140 unge ansikter samlet ved skolen Institución Educativa María Auxiliadora.
140 ansikter og mange historier å fortelle
Miraflores krever håndteringen av situasjoner som kan påvirke trivselen og livsplanene til barn, ungdom og unge voksne et språk og en metodikk som er tilpasset områdets særpreg. Derfor utarbeidet FICONPAZ-teamet, sammen med kommunens ungdomskoordinator Jeferson Esteban García Calderón og lederen for Pastoral Social, fader Freidy Eduardo Vanegas, en metodikk bestående av fem faser. Metodikken fokuserer på risikoforebygging og har som mål å styrke de unges evne til å identifisere risikosituasjoner, ta velinformerte valg, aktivere beskyttelsesressurser og styrke sin livsplan ved å anerkjenne egne drømmer, ferdigheter og muligheter for å skape framtidstilsvar og tryggere omgivelser.
Arrangementet «Ungdom som drømmer, områder som beskytter: vi bygger veier til fred» startet om morgenen og samlet ungdommene i Miraflores til et møtepunkt for deltakelse og refleksjon rundt risikofaktorer i nærmiljøet, deres egne drømmer og mulighetene for å skape trygge veier for sine liv. Gjennom forumteater og et «varselstrafikklys» ble de unge hovedpersoner i en refleksjon med utgangspunkt i egne stemmer og erfaringer. Ved trafikklyset identifiserte og satte de ord på situasjoner de opplever som trygge, situasjoner som krever forsiktighet, og situasjoner med høy risiko. Gjennom rollespill av saker knyttet til ulike former for vervingsmetoder fikk deltakerne mulighet til å sette seg i situasjonen til dem som rammes, vurdere hvilke valg de ville tatt, og spesielt erkjenne hvem de kan henvende seg til, samt hvilke støttenettverk og beskyttelseslinjer som finnes ved trusler eller rettighetsbrudd.
Jeferson Esteban García Calderón, ungdomskoordinator i Miraflores kommune, beskriver arrangementet som overtakingen av et tomrom kommunen lenge har hatt: å få dyp innsikt i utfordringene ungdommene står overfor. Han erkjenner at rekruttering «er et tema det er vanskelig å snakke om her i kommunen», og setter derfor stor pris på at FICONPAZ' opplevelsesbaserte metodikk åpnet for en dialog som klarte å avdekke disse risikofaktorene uten å lukke dørene i lokalmiljøet. Innsikten som kom fram, sier han, «gir oss et grunnlag for å utarbeide den kommunale ungdomspolitikken» i en kommune som, med hans ord, «hver dag kjemper for å gi de unge muligheter til å komme seg videre».
Det var også under denne første sekvensen at øvelsen berørte en nerve som tilretteleggerne merket seg mot slutten av dagen. Enkelte unge fra urfolkssamfunn fortalte at de så for seg en framtid i det eneste de ser rundt seg: kokadyrking. Andre var enda mer direkte og sa at dersom de blir tilbudt raske penger, gjør de hva som helst for å få dem. Dette er ikke uttalelser man svarer på med en moralpreken; det er ekkoet fra et område der den ulovlige økonomien har tatt plassen som egentlig burde tilhørt reelle muligheter.
Det ledsagerne så på nært hold
Lina Murillo, sosionom i gjensidig omsorgs-enheten ICBF-OIM i Miraflores, var til stede ikke bare som fagperson, men også, som hun selv sa, «som ung person jeg også». Fra dette doble perspektivet la hun merke til det som noen ganger unnslipper det institusjonelle blikket: at det å gå utover bare spørsmålet om rekruttering og risiko gjorde det mulig å vise ungdommene «andre muligheter, andre sjanser og andre måter å tenke på sin egen framtid». For henne var det som gjorde dette rommet spesielt, den nære kontakten mellom fagfolk, frivillige og ungdommene der de delte egne livserfaringer, samt en visshet som oppsummerer hele målet med dagen: at disse ungdommene «ikke bare er unge som er utsatt for risiko, men at de også har ferdigheter, drømmer og andre muligheter til å bygge sin egen livsplan». Forebygging, sier Lina, «er nettopp det: å være nær, lytte og hjelpe dem å se at det finnes andre alternativer for livene deres». Flere dager etter arrangementet merket hun fortsatt i kommunen at ungdommene ønsket at slike samlinger skulle gjentas, sammen med øvelsene, isbryterne og drivkraften for mestring som ble sådd.
Ettermiddagen da Miraflores lyttet til en av sine egne
Klokken tre på ettermiddagen, samlet i kommunens park, endret samlingen karakter: «Fra Guaviare til verden» (De Guaviare pa’l Mundo) var en økt dedikert til fremtidsplaner og livsveier. Etter å ha snakket om farene som kan oppstå underveis, var oppfordringen nå å se framover og spørre seg hva de ønsker å bygge for sine egne liv.
Kevin Adrián Galindo Rayo, en tilflyttet/returnert ungdom og representant for Ungdomsplattformen i Guaviare, kom for å dele noe som i Miraflores er nesten enestående: historien om en ung mann fra regionen som kom inn på Universidad Nacional, opprettholdt sine akademiske resultater og til slutt presenterte sitt forskningsprosjekt i Brasil (omhandlende nettopp virkelighten i San José del Guaviare). Spørsmålene tok aldri slutt: hvordan kommer man inn på universitetet, hvordan oppdager man sitt kall, hvilke offer må gjøres? For mange av de 140 veide det å lytte til noen som «bodde her og vet hvordan kårene er for oss» tyngre enn noe eksternt foredrag, fordi han ikke kom utenfra for å forklare dem deres eget liv, men innenfra for å vise at en annen vei var mulig.
Kevin selv, som i dag er universitetsstudent, beskriver møtet som en virkeliggjøring av det regionen trenger mest: «å komme nærmere disse ungdommene slik at konfliktene vi for tiden har i området begynner å bli et andrevalg for lytting». Han vet av egen erfaring at risikofaktorene som følger disse unge «har vært enorme utfordringer», og uttrykker sin takknemlighet overfor dem som støtter opp om «disse ungdommene som trenger beskyttelse og som trenger stemmer i lokalsamfunnet».
For å oppsummere dagens læring ble det arrangert et rebusløp (løype med oppgaver), der lek, samarbeid og ulike utfordringer gjorde det mulig å vende tilbake til hovedtemaene fra dagen: risikoer, varselsignaler, støttenettverk, beslutningstaking, beskyttelsesveier og livsplaner. Slik ble læringen mer enn bare samtaler; den ble til praktiske utfordringer de unge måtte løse i fellesskap. Med en ærlighet som ikke krever utsmykning, oppsummerte en elev i ellevte klasse hva dagen betydde for ham: Han fortalte at han kom med forventningen om at det ville være en aktivitet der man bare skulle «skrive, bare skrive, uten noe symbolsk», men oppdaget noe helt annet, for som han sa: «vi lærer mer gjennom symbolske erfaringer». Han la til at han når det gjelder forebygging av rekruttering endelig fikk «bli lyttet til og uttrykke seg fritt».
Bålet som avsluttet dagen uten å slokke noe
Dagen ble avsluttet på en måte man sjelden ser ved institusjonelle tiltak i Miraflores: rundt et bål som Kevin selv ledet, der han forklarte ildens symbolikk og stemte i sanger under kveldshimmelen i Miraflores, mens han trakk fram sin erfaring fra Brasil som et levende bevis på at også dette området kan skape en framtid. Klokken var halv åtte om kvelden da foreldrene begynte å komme for å hente barna sine, many av dem takknemlige, og folk som hadde stoppet opp i løpet av dagen stilte det samme spørsmålet: Hvor kommer dere fra, og hva er det dere gjør? Bak det spørsmålet lå en erkjennelse: at aktiviteter som dette nesten aldri når helt hit. Avslutningen rundt leirbålet ble en stund for refleksjon der flammene ble et symbol på drømmene hver enkelt ung person ønsker å holde levende. På samme måte som et bål krever pleie for ikke å slokne, krever også livsplaner beskyttelse, bevisste valg og støttende nettverk langs veien.
Det som gjenstår å bygge
Å gjennomføre denne samlingen med 140 barn og unge, i et område der staten knapt er til stede (selv om målet opprinnelig var 200 fra distriktene), er i seg selv et resultat FICONPAZ og Kommisjonen for sosial dialog, humanitært arbeid og forsoning har god grunn til å være stolte av. Jeferson, Lina og Kevin – hver ut fra sin rolle i kommunalforvaltningen, det psykososiologiske arbeidet og erfaringen fra selv å ha vært en av disse ungdommene – er enige om noe ingen tall fullt ut kan fange: at denne typen møteplasser skaper tillit der det tidligere var stumhet, og at denne tilliten, når den først er sådd, krever kontinuitet.
Teamet som muliggjorde dette møtet vet at én enkelt dag ikke er nok til å knuse illusjonen om raske penger eller erstatte historiene om vold many av disse ungdommene har vokst opp med. Derfor håper man at veien som nå er staket ut, kan konsolideres i nær framtid: å utdanne og følge opp en ungdomsgruppe med fokus på sosialt engasjement og fredsbygging i Miraflores. I denne prosessen anerkjennes livsplanen som et verktøy for at de unge skal tillate seg å drømme, identifisere egne ferdigheter og muligheter, og se hvilke veier og handlinger de kan ta for å oppnå det de ønsker for sine liv – en prosess som over tid kan bære fram det en kveld rundt bålet med ærlige spørsmål så vidt tente gnisten til, og bli et levende bidrag til den kommunale ungdomspolitikken som denne fjerntliggende kommunen har behov for å utforme. For som det ble tydelig den kvelden i Miraflores: Det er nettopp disse barna, ungdommene og de unge voksne som har oppgaven, og også evnen, til å bygge freden og samholdet lokalsamfunnet deres fremdeles venter på.
FICONPAZ ledsager Kommisjonen for sosial dialog, humanitært arbeid og forsoning i Guaviare – Med støtte fra Den norske ambassaden i Colombia og UNDP
September 2026
Comentarios