Et møte med deres egne drømmer

Et område som er grense og tilfluktssted

En halvtime fra San José del Guaviare, på et sted kalt Ciudad de Dios, slutter jungelen å være Orinoquía uten helt å bli Amazonas. Det er et gjennomgangsområde, i likhet med menneskene som bor der: urfolkssamfunn som kom fra Øst-Brasil for generasjoner siden, småbrukerfamilier som slo seg ned senere, og en elv, Guaviare, som har sett flere historier utspille seg enn noen kronikk noen gang vil kunne romme. I dette departementet, av Colombias minst befolkede med knapt 1,72 innbyggere per kvadratkilometer, måles ikke avstand bare i kilometer: den måles i gapet mellom det staten lover og det som faktisk når ut til regnskogen.

San José del Guaviare, su capital, alberga más de 35 etnias distintas. Tucano, Cubeo, Piratapuyo, Desano, Sikuani, Jiw, Nukak: nombres que representan lenguas, cosmovisiones y formas de habitar el mundo que insisten en sobrevivir a pesar del abandono histórico y de un conflicto armado que, lejos de apagarse con la firma de un acuerdo de paz, ha mutado en nuevas disputas por el control del territorio. En ese contexto de fragilidad institucional, de comunidades desplazadas que terminan durmiendo en los parques céntricos de la ciudad, de jóvenes que crecen viendo el conflicto como algo cotidiano, la Comisión de Diálogo Social, Humanitaria y de Reconciliación del Guaviare decidió sembrar algo distinto.

Grunnmur for en kommisjon som satser på fred

Kommisjonen sprang ut av Den katolske kirkes overbevisning: fredsbygging kan ikke bare avhenge av avtaler undertegnet i Havanna eller Bogotá, men må forankres i det enkelte lokalmiljø, sammen med dem som bor der. Med støtte fra FICONPAZ og med drivkraft fra prosjektet Veier til fred og utvikling (Trayectorias de Paz y Desarrollo), finansiert av UNDP og Den norske ambassaden i Colombia, har kommisjonen konsolidert arenaer for lytting, mekling og påvirkning basert på tre søyler: sosial dialog, oppbygging av territorielt minne og arbeid med ungdom.

Det var nettopp den siste søylen som tok konkret form i Ciudad de Dios den 29. og 30. august 2026. For det å skape trygge rammer er ikke en abstrakt oppgave: det er en prosess som fremmes gjennom handlinger som å samle 18 barn og unge fra urfolksgruppene Desano, Piratapuyo, Tukano, Kubeo og Yuruti – fra reservatene La Fuga, Refugio, Panuré, La Paz, Asunción, El Retorno og Cachicamo – og gi dem noe mange av dem aldri har hatt før: et eget rom, utformet for dem, hvor de kunne stille seg spørsmål om sine egne liv og hva de ønsker å bli, i en leir som ga dem opplevelser av personlig, kulturelt og etnisk fellesskap.

Å slå opp et telt, å bygge en drøm

Leiren ble bokstavelig talt reist på ubehag. De unge måtte slå opp sine egne telt, sove langt borte fra hjemmene sine og familiene sine, leve sammen med andre fra reservater de vanligvis ikke omgås, og takle regn, temperatursvingninger, og til og med en mild oversvømmelse i enkelte telt. I et felles kjøkken måtte de løse den enkle, men likevel komplekse oppgaven, at de å laer mat sammen. Og alt dette måtte de gjøre uten krykken de er vant til: I Ciudad de Dios finnes det nemlig ikke mobildekning.

Denne digitale stillheten, som i starten føltes som et brudd, endte opp med å bli den fruktbare grobunnen hvor det essensielle i samværet kunne spire. Metodikken ble utfoldet i fem faser som i bunn og grunn var fem måter å bygge tillit på: en åpningsøkt for å bli kjent med hverandre; en øvelse for i fellesskap å identifisere risikoer og beskyttelsesfaktorer; et forumteater som gjorde det mulig å framstille tenkte situasjoner for å sette ord på – uten å utlevere seg selv – realiteter som er velkjente i deres nærområder; en økt dedikert til å se for seg sin livsplan; og til slutt et leirbål.

Det var nettopp rundt dette leirbålet at det oppsto noe som ingen planlagt aktivitet kunne ha garantert: utvekslingen. Ungdommer fra ulike etniske grupper, fra reservater som sjelden møtes, delte sine oppfatninger om familie, språk og hvordan kulturen overføres mellom generasjoner. Kevin Adrián Galindo Rayo, representant for Ungdomsplattformen i Guaviare, fortalte dem om sin egen livsplan og om hvordan han gjennom utdanning bygger en vei mange av dem ikke en gang visste var mulig å gå – inkludert den reelle muligheten til å få stipend ved Universidad Nacional.

Å spørre seg for første gang hva man vil bli

For de fleste av de unge som kom til Ciudad de Dios, var spørsmålet om framtiden rett og slett et helt nytt spørsmål. De går på skole, men få ser for seg en akademisk karriere; bare to av dem tar høyere utdanning, vel vitende om at det ikke er vanlig blant deres likemenn. Når framtiden viser seg i deres horisont, er den som regel knyttet til økonomisk stabilitet eller rollene tradisjonen tildeler dem: for jentenes moderskap, for guttenes arbeid – og den tillater seg sjeldent luksusen å bli til en egen, personlig drøm

Camila på 21 år har allerede hatt en familie, har separert seg, og stiller seg nå på nytt spørsmål om framtiden og uttrykker det i sitt drømmekart.

Der er også historien til Elkin, en 24-årig mann fra La Fuga-reservatet, hvis familie driver med landbruk. Da yngrebroren hans døde, sprakk noe i balansen i hjemmet deres, og selv om foreldrene aldri ba ham om det, tok Elkin på sine skuldre den følelsesmessige og økonomiske brennbøren for hele familien. Han sluttet å studere. Han begynte å jobbe. Og siden har han levd med en inngrodd frykt for å miste enda noen – en frykt som under leiren, uten mobildekning til å dempe den, ble nesten uutholdelig: «Jeg er her, men jeg er veldig engstelig og vet ikke hvordan det går med lillesøsteren min, for selv om hun nå er en myndig kvinne, føler jeg at jeg har ansvaret for å være der med henne hele tiden.» Og likevel, midt i denne engstelsen, glimtet Elkin også til med drømmen han har båret på lenge: å reise ut fra Guaviare, oppleve noe annet, kanskje jobbe innen turisme. «Jeg føler at følelsene overvelder meg, og det påvirket studiene mine, drømmene mine, og alt mitt», tilsto han, vel vitende om at han nå tar opp igjen videregående skole gjennom privatistordning for å finne veien tilbake mot den karrieren han ennå ikke helt klarer å sette navn på.

Det var også den unge læreren fra Cachicamo, tre timer fra San José del Guaviare, som underviser ved en landsbyskole, der han, når trefningene intensiveres, må kaste seg på gulvet sammen med elevene sine og vite utenat hvilken vegg som er av betong og hvilken vegg som ikke vil stanse en kule. At en ungdom må skille trygge vegger fra utrygge vegger mens han underviser, forteller bedre enn noen statistikk hva det vil si å vokse opp i dette området.

Det som navngis og det som bygges

Leiren brakte også fram en spenning som fortjener å omtales med varsomhet: På landsbygda i Guaviare er alkoholforbruk blitt så pass normalisert at det blant enkelte grupper har blitt en festlig konkurranse rundt leirbålet – hvem som drikker chicha raskest – en skikk som blander kulturell stolthet med en sosial utfordring som bekymrer dem som ledsager disse ungdommene dypt. Å anerkjenne dette uten å dømme, og å jobbe derfra for å avnormalisere det, er en del av veien Kommisjonen og FICONPAZ ønsker å fortsette å bygge.

For hvis denne første erfaringen gjorde én ting klar, så er det at arbeidet så vidt har begynt. Det finnes fortsatt familier som, uten å mene det, begrenser sine egne barns deltakelse. Språkbarrieren vedvarer og gjør det vanskelig for disse prosessene å nå ut til flere unge. Og framfor alt vedvarer vissheten om at det å styrke lederkapasiteten, utvide de reelle mulighetene og opprettholde miljøer som beskytter urfolksbarn og -ungdom i Guaviare, ikke er en todagers oppgave, men et byggverk som reises langsomt, møte for møte, leirbål for leirbål.

I Ciudad de Dios, uten mobildekning, våget en gruppe unge Desano, Piratapuyo, Tukano, Kubeo og Yuruti seg – kanskje for aller første gang – til å spørre seg hvem de vil bli når de blir voksne. Det spørsmålet, sådd midt i jungelen, er allerede en grunnmur. Og på en slik grunnmur fortsetter Kommisjonen for sosial dialog, humanitært arbeid og forsoning i Guaviare, med ledsagelse fra FICONPAZ, iherdig med å bygge – tomme for tomme – en fred som har et ansikt, sitt eget språk og dype territorielle røtter.

FICONPAZ ledsager Kommisjonen for sosial dialog, humanitært arbeid og forsoning i Guaviare – Med støtte fra Den norske ambassaden i Colombia og UNDP

Sept 2026