Freden kaller oss: fem dager på å reise et hus i El Tarra

FICONPAZ Fundación

hace 4 horas

8 min de lectura

Fredsuken 2026 i Catatumbo, Norte de Santander

I det nordøstlige Colombia, der fjellkjeden strekker seg mot Venezuela, kjenner himmelen over Catatumbo stormene. El Tarra kommer fra det urfolksmotilón-baríske ordet «Tarra», som betyr «innestengt mellom elver» og «sted for forsvar». Dette territoriet bærer vannets mumling, det konstante regnet, den tette jungelens omfavnelse, og lynene over Catatumbo i sitt indre. Den som vil reise et hus her lærer raskt at det ikke finnes noen tørr årstid å begynne på: grunnmuren legges i styrtregnet, med hendene samlet og de materialene som finnes, mens vinden setter hver bjelke på prøve og volden truer med å rive alt ned.

Midt i smerten etter fravær, fordrivelse og sårene etter en langvarig konflikt insisterer menneskene her på ikke å gi opp. Med en motstandskraft bygget i fellesskap, ved å knytte bånd mellom ungdom, barn, kvinner og lokale ledere, hever de stemmen for å beskytte livet og menneskeverdet. Slik bygges freden i El Tarra: midt i uværet, med vissheten om at freden kaller oss, beveger oss og forener oss, slik at hver vegg som fortsatt står, er uendelig mye mer verdt enn det kan se ut til.

El Tarra ligger omtrent 292 kilometer fra Cúcuta, hovedstaden i Norte de Santander, med en reisetid på mellom åtte og ni timer langs veien via Ocaña. Fra Bucaramanga er avstanden omtrent 315 kilometer, med en beregnet kjøretid på rundt fem timer med bil. Det er en landlig kommune i Catatumbo, nær grensen til Venezuela, med om lag 27 700 innbyggere anslått for 2025 av DANE og en ung befolkning. Økonomien har vært knyttet til jordbruk, husdyrhold og, i betydelig grad, kokadyrking, noe som gjør området strategisk for kontroll over ferdselsårer og ulovlig økonomisk virksomhet.

På slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet ble El Tarra rammet av en av de brutaleste paramilitære offensivene i regionen. Catatumbo-blokken til AUC tok kontroll over territoriet og de ulovlige avlingene fra geriljagruppene, hovedsakelig ELN og FARC, og etterlot seg tusenvis av tvangsfordrivelser, massakrer, målrettede drap, forsvinninger og nedbrente boliger. I februar 2000 ble rundt tjue mennesker drept, og store deler av landsbyen Filo Gringo ble ødelagt. Tusenvis av familier flyktet, og i enkelte områder var bare 5 prosent av befolkningen igjen. Volden etterlot seg et spor av frykt, statlig fravær og stigmatisering.

Kompleksiteten i voldsuttrykkene har ikke opphørt. I 2025 og 2026 har kommunen fortsatt vært åsted for sammenstøt mellom ELN og FARC-dissidentene, særlig Front 33. Siden 16. januar 2025 har denne konfrontasjonen utløst en humanitær krise som allerede har vart i over halvannet år, og som har ført til at rundt 1 300 mennesker er blitt fordrevet, at hele lokalsamfunn er blitt isolert, og at sivile områder er blitt angrepet med droner lastet med eksplosiver, noe som har såret mennesker, også mindreårige. Sivilbefolkningen er fortsatt fanget mellom den væpnede konflikten og statens begrenset evne til å respondere – i en vold som endrer form, men ikke forsvinner.

Det er til dette territoriet FICONPAZ kommer med Programa Paz Fase II, et fredsarbeid som bygges nedenfra. Ideen er enkel og krevende på samme tid: at Den katolske kirke, som en legitim bro mellom lokalsamfunn, sivilsamfunnsorganisasjoner og institusjoner, skal styrke kapasiteten i disse deltakelsesøkosystemene slik at de får kraft til å påvirke og delta i beslutninger som berører deres territorier. Det skjer i et avgjørende øyeblikk i landets historie. Fredsavtalen fra 2016 fyller ti år, med oppgaver som fortsatt gjenstår, den væpnede konflikten endrer form, og en ny nasjonal regjering har ennå ikke vist hvilken kurs den vil ta overfor Catatumbo. I dette landskapet tilbyr programmet oppfølging, opplæring og beskyttelse, slik at organene colombiansk lov har etablert for fred – som Territoriale fredsråd, forankret i lov 434 av 1998 og lovdekret 885 av 2017 – ikke bare blir stående på papiret, men blir steder der ulike samfunnssektorer og lokale myndigheter setter seg ned for å snakke, beslutte og påvirke. Støtten fra Caritas Norge bidrar avgjørende til å opprettholde denne prosessen i Colombia. Solidariteten, gitt på avstand og båret av troen på et Colombia forsonet og i fred, har gjort det mulig for FICONPAZ gjennom flere år å følge opp lokalsamfunn som El Tarra på en vedvarende og helhetlig måte. Til Caritas Norge, for å ha trodd på det som ennå ikke var synlig og for å ha sådd håp der krigen insisterte på å bli værende, sender vi vår broderlige takknemlighet.

I El Tarra satte Programa Paz sammen med Territorielt råd for fred, forsoning, sameksistens, og menneskerettigheter, et rådgivende organ for kommuneledelsen. Gerson Escalante, FICONPAZ' territorielle kontaktperson i Norte de Santander, husker hvor dette rådet startet: Det hadde svak representasjon fra sivilsamfunnet, liten tillit til kommuneadministrasjonen og liten interesse for deltakelse. I dag har det et plenum som representerer samfunnssektorene og ikke bare oppfyller kravet til beslutningsdyktighet, i tillegg til et delt teknisk sekretariat og en teknisk komité. Kort sagt, med hans ord, er det «et velfungerende fredsråd». Oppfølgingen omfattet også valg av styrene i de lokale aksjonskomiteene og deres paraplyorganisasjoner – første og andre nivå i Colombias lokale organisering. Den nådde også dem som hadde betalt den høyeste prisen for den humanitære krisen: rådsmedlemmer, kvinnelige rådsmedlemmer, og ledere som måtte forlate hjemmene sine på grunn av konfrontasjonen mellom ELN og Front 33 siden januar 2025, og som fikk bistand gjennom FICONPAZ' beskyttelsesfond.

Med et styrket fredsråd som har kapasitet til å samle mennesker, gjorde El Tarra fra 14. til 18. september 2026 Mottoet for Fredsuken til et konkret verk: «Freden kaller oss, beveger oss, forener oss». Hver dag var et trinn i den samme byggingen.

Kunst og kultur ble møteplasser og uttrykk for El Tarras identitet. Gjennom dans og lokale tradisjoner feiret ungdommene freden, styrket båndene og bekreftet kulturen som en måte å bygge sameksistens på og åpne veier for nye generasjoner. Foto: William Pérez Guerrero – fredsrådsmedlem – SOMOS TV

Mandag ble grunnmuren lagt, og den var ordet. På Institución Educativa Monseñor Díaz Plata snakket elever og lærere om å ta vare på ordene og bruke sosiale medier på en ansvarlig måte, mens radiostasjonen Asunción Stereo formidlet de samme budskapene gjennom eteren til dem som ikke var i klasserommet. I et område preget av stigmatisering lærer man først å veie ordene sine.

Tirsdag ble vinduene åpnet. På hovedtorget tegnet og malte barn og unge fra skolene og kulturhuset «Barnas fredsdrøm», en utstilling laget av streker og farger, slik at lyset kunne slippe inn.

Som en del av Fredsuken 2026 ble kunstutstillingen et sted for møte og uttrykk, der elever og lokale mødre som arbeider med barn, gutter, jenter og ungdom delte sine blikk på freden gjennom kunst, maleri og bøker. Aktiviteten gjorde det mulig å uttrykke drømmer og styrke kreativiteten, samtidig som den fremmet verdier som sameksistens, forsoning og omsorg for livet. Foto: William Pérez Guerrero – fredsrådsmedlem – SOMOS TV

Onsdag ble det dekket et felles bord. En hurtigturnering i mikrofotball samlet lag fra ulike nabolag og landsbyer, og blant spillerne var personer som har undertegnet fredsavtalen fra 2016. Alle på samme bane, under regler som alle aksepterer, og til slutt en anerkjennelse med budskap om inkludering og forsoning.

Torsdag ble en håpets flamme-tent. Hoveddagen begynte med eukaristi og fortsatte med en marsj og en lysmarkering for livet, menneskeverdet, menneskerettighetene, forsoningen, og minnet. Evangeliet forteller om huset som er bygget på fjellgrunn, som står imot regn, elver og vind fordi det ikke er grunnlagt på sand. Der presenterte Fredsrådet sin uttalelse til offentligheten. Rådet ba om at sivilbefolkningen må beskyttes og at de væpnede aktørene må respektere internasjonal humanitærrett, og oppfordret den nye nasjonale regjeringen til å åpne dialogmekanismer med garantier.

«Vi inviterer hele sivilsamfunnet i El Tarra og Catatumbo til å rette blikket mot hjertet: et hjerte som beveger seg og slår for freden.»

«El Tarra kan ikke venne seg til volden eller akseptere at nye generasjoner vokser opp med en normalisering av konflikten.»

«Freden bygges også i måten vi snakker, lytter og anerkjenner den andre på. Å ta vare på ordene er å ta vare på livet og territoriet.»

«I dag, fra El Tarra, vil vi si til Catatumbo og Colombia at freden ikke bare kan være et isolert mål. Den må bygges og beskyttes i hvert lokalsamfunn, hver familie, hver skole, hver organisasjon og hvert rom for deltakelse.»

«El Tarra omfavner livet og fortsetter å bygge fred!»

Territorielt råd for fred, forsoning, sameksistens og menneskerettigheter i El Tarra, Uttalelse til offentligheten, 17. september 2026

Som en del av hoveddagen under Fredsuken samlet lokalsamfunnet seg til en lysmarkering for livet, menneskeverdet, menneskerettighetene, forsoningen og minnet. Møtet gjorde det mulig å samle stemmer og tenne et felles lys for freden, samtidig som fredsrådets uttalelse til offentligheten ble presentert. Foto: William Pérez Guerrero – fredsrådsmedlem – SOMOS TV

Fredag ble døren åpnet. Avslutningen på hovedtorget samlet lokalsamfunnet til en næringslivsmesse, med informasjon og tilbud fra offentlige institusjoner, kulturelle aktiviteter og anerkjennelser til deltakerne, og uttalelsen ble gjort kjent slik at den ikke lenger bare tilhørte rådet, men alle.

I denne følelsesladde feiringen av Fredsuken deltok 210 personer, hvorav 180 var ofre for den væpnede konflikten. Kommuneadministrasjonen, kommuneombudet, kommunestyret, FNs verifikasjonsmisjonen, ARN, ICBF og trosfellesskapene deltok. Yaqueline Mejía, medlem av kommunens fredsråd i El Tarra og representant for det kommunale ofrenes forum, opplevde uken som «svært aktiv», med alle oppmerksomme på det som skulle skje, og oppsummerer den med et spørsmål: «Hvilken fremtid ønsker vi å overlate til ungdommene våre, til barna våre?» Og hun foreslår selv et svar: «Vi vil ikke ha mer krig i territoriet, vi vil ikke ha mer vold mot ungdommene våre.» Hun minner om at de hadde opplevd et år med dyp krise, med mange tapte liv, og at folk likevel deltok i alt med en tilhørighet som «beveger og forener oss.»

Under avslutningen av Fredsuken leste lederen og nestlederen i Territorielt råd for fred opp uttalelsen til offentligheten. De representerte henholdsvis ungdomssektoren og personer med funksjonsnedsettelser. Uttalelsen bekreftet på nytt engasjementet for livet, menneskerettighetene, beskyttelsen av sivilbefolkningen, dialog og forsoning, samt betydningen av å holde lokale rom for deltakelse og fredsbygging åpne. Foto: William Pérez Guerrero – fredsrådsmedlem – SOMOS TV

Verket har sine begrensninger, og det er klart at denne feiringen under Fredsuken ikke løste konfliktens strukturelle årsaker og heller ikke førte til bindende forpliktelser fra den nasjonale regjeringen, slik at fredsrådets oppfordringer fortsatt venter på svar. Heller ikke alle kom. Landsbyene og de mest avsidesliggende bosetningene, de fordrevne familiene og de som ikke kan bevege seg uten risiko, forble langt fra torget av sikkerhetsgrunner og ikke av manglende interesse. Men noe fortsatte å bli reparert. Sivilsamfunn og institusjoner begynte igjen å anerkjenne hverandre som aktører med et felles ansvar, og Territorielt råd for fred, forsoning, sameksistens og menneskerettigheter i El Tarra utøvde sin rolle med høy og tydelig stemme. Arbeidet fortsetter: kommuneadministrasjonen forpliktet seg til å opprettholde sin støtte, rådet vil følge opp uttalelsen sin, og uken etter skulle et opplæringskurs for personer som har undertegnet fredsavtalen begynne.

«I dag er dette fredsrådet en mulighet for arbeid på territorielt nivå», sier Gerson Escalante. Og han oppsummerer det som ble opplevd med en setning som kan tjene som en grunnstein: Freden i El Tarra kaller, arbeider og bygges hånd i hånd med alle.

Det vil fortsatt regne i Catatumbo, elvene vil vokse, og vinden vil igjen sette hver bjelke på prøve. Men i El Tarra står et hus med grunnmur, som huset i Evangeliet, bygget på fjellgrunn. Grunnmuren er de vel ivaretatte ordene, vinduene er tegnet av barna, gårdsplassen er en bane der alle spiller etter de samme reglene, og i vinduet brenner en flamme som fortsatt kaller. Det er et hus som ennå ikke er ferdig bygget, og det vet de som reiser det. Derfor lot de døren stå åpen for dem som ennå ikke har kunnet komme. Mens de kommer, forblir lyset tent: I El Tarra har freden allerede fått et hus.